Kristin Finstad Svendsen

About

Categories

Archives

Search

Smiler litt i dag

Innlegget inneholder annonselenker

Kåpe HER / genser HER

... Og med god grunn! Det er alltid så godt å komme igjen på bloggen - for det virker oppriktig som om flere av dere har savnet å høre fra meg. Dessuten synes jeg det er stas å endelig sitte bak tastaturet igjen - i hvert fall akkurat nå. Dere vet; i morgen kan både tankene og følelsene være et helt annet sted. Likevel vil jeg prøve å stikke snuten innom litt oftere fremover. Så ofte det frister, og så ofte jeg ikke kjenner det som en byrde. Tusen takk for at alle dere følger meg, til tross for at jeg har en sykdom som preger prestasjonen min så til de grader. Det gjør meg vondt å ikke klare å vise takknemligheten min når jeg aller helst burde det.  

Ettersom Melina har fri i dag, planlegger vi en liten tur til hovedstaden. Dessuten er kvelden booket til både et og to bursdagsselskaper, så i dag blir en innholdsrik dag - i det minste for meg, som stort sett setter meg selv og ingen planer foran det meste annet for tiden. Men det er fint å fylle dager hvor smilet er på plass, med hyggelige ting. Jeg gleder meg til å se de jeg er aller mest glad i i dag ♥ 



  • 30.04.2015
  • //
  • Kl.11:55
  • //
  • Hverdag
  • //
  • 13 kommentarer
  • Stille i stormen

    Det er over en måned siden jeg åpnet datamaskinen - og enda lenger siden jeg satt meg ned for å skrive noe på bloggen. For meg er i grunn denne tiden allerede bare et vagt minne. Jeg trodde ikke det var mulig å falle lenger enn det jeg tidligere hadde gjort, men nå innser jeg at jeg virkelig har nådd bunnen. 

    I dagboken min har jeg skrevet: 

    "Å kjempe mot sin egen kropp, som gjør alt i sin makt for og ikke havne tilbake på randen av sammenbrudd, er uutholdelig. Anoreksien har igjen blomstret, og nå tror jeg den er sterkere enn noensinne. Takk og lov for de bitre vintermånedene som har gjort at du har fått litt kjøtt på bena, tenker mamma. Mens jeg, jeg er igjen i gang med det evigvarende prosjektet "du er aldri tynn nok". I dag var jeg i ferd med å ta vekk håndkleet jeg hadde hengt opp foran speilet mens jeg dusjet, men i redsel for hva jeg ville møte, maktet jeg ikke. Jeg var nødt til å gjøre slik jeg er vant til; dusje med øynene knipt igjen og speilet tildekket, helt til jeg hadde fått på meg klærne igjen."

    Jeg har forstått at jeg er mer ensom i folkemengden enn jeg er alene, derfor har jeg kanskje trukket meg litt tilbake igjen. De aller fleste dager er jeg redd for sosiale sammenkomster, og unngår alt som kan tilby mat. Jeg er igjen ytterst utilfreds med min egen kropp. Samtidig føler jeg at deprisjonen sakte, men sikkert, trekker seg tilbake - i takt med at anoreksien lever sine bedre og bedre dager. 

    For tiden jobber jeg ikke. Jeg er sykemeldt, og går til intensiv og hyppig behandling hos DPS. Kanskje det gir meg en viss livsgnist i lengden. Men bare kanskje. For akkurat nå synes jeg det meste er håpløst og jeg har overhode ingen lyst til å se hva fremtiden bringer. Jeg gjør det for mamma, og for pappa. Jeg kan ikke forsvinne fra dem nå! 

    Jeg finner mye trøst i å skrive her på bloggen, så kanskje jeg titter innom litt oftere fremover - uten å love noenting. Jeg liker å kunne sette ord på det jeg føler, uten å snakke direkte med noen. Dessuten trenger jeg noen lyspunkt også; som å skrive andre, gode innlegg, som jeg kan være stolt av og som andre kanskje kan få noe ut av. 



  • 29.04.2015
  • //
  • Kl.20:51
  • //
  • Om meg
  • //
  • 31 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no