Kristin Finstad Svendsen

About

Categories

Archives

Search

Rainy day

COAT FOR RAINY DAYS FROM RAINS


God tirsdag ♥ Jeg tipper jeg ikke er alene om å kjenne på mandagsfølelsen i dag? Nå har riktignok ikke det betydd så mye for meg, ettersom jeg har sommerferie og fri fra jobb frem til jeg reiser mot varmere strøk på torsdag. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke er så mye annet som står i hodet mitt om dagen - ferie nå skal bli helt fantastisk! Været i Norge er ikke til å bli klok på heller; i det ene øyeblikket titter sommeren og solen frem, mens i det andre plasker det ned. Nei, sol og varme i ukene fremover blir overhodet ikke feil!







Jeg har dedikert dagen til litt nødvendige gjøremål før avreise. Jeg har blant annet fått unna en del pakking, rydding og litt småhandling. Nå har jeg omsider satt meg ned for kvelden. Frida kommer på et lite besøk snart - det er alt for lenge siden sist, og det blir dessuten lenge til neste gang. Innspurten av dagen skal nytes ♥

2 Kommentarer

Elise

07.06.2017 kl. 02:06
Har fulgt med en stund på bloggen din og syntes du er vanvittig pen!

Jeg skjønner at sykdommen din er et vanskelig tema for deg, har lest alle innleggene dine og kan ikke forestille meg hva du har vært igjennom, og når det er sagt så er du en vanvittig sterk og fin jente!!

Jeg hadde aldri spurt om dette om du ikke hadde vært åpen om dette temaet. Men jeg har gått og tenkt lenge og kommet frem til at jeg bare må spørre:

Jeg har en venninne som etter jul har gått voldsomt ned i vekt. Jeg og hennes andre venninner har jo selfølgelig spurt om hun har problemer med spiseverging men hun blir veldig irritert og sint når vi spør og derfor har vi rett og slett latt være og spørre og "bry oss". Jeg har snakket med foreldrene hennes angående dette at jeg har vært bekymret i og med at hun spiser veldig lite og trener enda mer. Før var hun superglad i mat, var ikke nøye med trening og var aldri opptatt av søvn og slikt. Men etter jul har hun bare tatt en helomvending og kjørt på trening og mat. Misforstå meg rett, er veldig morro og se at hun endelig har funnet seg en hobby, og jeg vet hvor mye hun elsker og trene. Men dette har altså ført til at hun raser ned i vekt og blir stadig tynnere. Dette er selfølgelig noe foreldrene også lagt merke til men de sier bare at dette er bare en "fase". Har flere ganger prøvd og sette meg ned med både venninna min og foreldrene hennes for å snakka om dette, men foreldrene bagatelliserer det og venninnen min blir sint.

Så nå vet jeg ikke om jeg bare skal la dette være eller hva jeg skal gjøre. Har du noen "tips" eller noe annet jeg kan få gjort?

Er helt forferdelig og være venninnen som sitter på sidelinjen og ser på dette.

Ellers så må du ha masse god tur til Tyrkia fining!!<3

Kristin Finstad Svendsen

15.06.2017 kl. 18:08
Elise: Hei <3
Åh, så hyggelig å høre - for en herlig sjel du er! Tusen, tusen takk. Det gjorde meg veldig godt.
Jeg er kjempe glad for at du spør, til tross for at jeg ikke helt vet hvor godt jeg kan svare - jeg skal selvfølgelig prøve etter beste evne.
Først og fremst tenker jeg at du er en vanvittig god venninne - du prøver genuint å hjelpe, og det er faktisk sjelden vare. Jeg har ikke vært i en pårørende-situasjon på denne måten selv, men jeg kan i hvert fall begynne med å si at min egen reaksjon i starten også var at jeg ble sint. Fryktelig sint! Heldigvis har jeg foreldre som aldri bagatelliserer ting som kan være så alvorlig. Nå mener jeg ingenting vondt om hennes foreldre, for jeg kjenner ikke situasjonen bedre enn det du har skrevet. Poenget er at jeg virkelig synes det er rørende å høre at du er såpass bekymret for venninnen din. For etter det du forteller, så mener jeg det er god grunn til å ta tak.
Nå vet ikke jeg hvor gammel du eller dere er, men jeg tenker at det alltid vil være lurt å snakke med de dere kan; lærer, helsesøster, sjef, hva som helst. Husk at venninnen din kan reagere kraftig på det, men dersom hun er i ferd med å utvikle anoreksi eller en annen form for spiseforstyrrelse, vil hun bli forbanna på den eller de som prøver å få henne i annen retning, uansett hvem det er! Omsider vil hun forstå at det var for hennes beste, noe som er umulig å se i en boble av kalorier og hvordan hun skal forbrenne dem.
Jeg vet at de rundt meg fulgte nøye med på meg over tid da jeg akkurat hadde blitt syk - og mønsteret de så, ble bare sykere og sykere - i form av for eksempel mindre og mindre mat og mer og mer trening. Kanskje det kan være lurt å ha et ekstra øye til henne i tiden fremover? Hvis dette fortsetter, bør også foreldrene etter hvert forstå at dette ikke bare er en fase, men noe som kan bli ødeleggende og altoppslukende i både venninnen din og de pårørendes liv. Med det sagt; jo fortere hun får eventuell hjelp, jo lettere vil det være å komme ut av det.
Ellers tenker jeg at det er viktig å alltid inkludere henne fremover, uansett om hun spiser eller ikke under restaurantbesøket, i bursdagen eller hva det måtte være. Jeg har inntrykk av at du allerede har gjort langt mer enn hva mange andre ville gjort, og det skal du ha ros for.
Håper dette ordner seg! Jeg unner absolutt ingen et liv med en spiseforstyrrelse - enten du står i det selv eller sitter på sidelinjen. Venninnen din er heldig som har deg <3 God klem!

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits